Teksten

Jeg er Lars Åke Andersen og har smugfotografert i ti år. Jeg bor i verdens vakreste land, og helt mot nord i arktiske strøk – der høye fjell, lange fjorder og flott natur omgir små byer og bygder. I disse om
rådene kan man ta fantastiske bilder av nordlys, av midnattssol, av båter som kommer og sjøsprøyt som slår opp over svaberg. Jeg valgte å fotografere i et mørkt smug som heter for Lehne-småttet. Det er en smal gatestubb i byen Tromsø.

Jeg syntes smuget var det mest urbane Tromsø har, den er passe obskur, mørk og styggpen. Hvert år i ti år har jeg fotografert her, i og ved smuget. Her er graffiti på murveggene, akkurat som de ble malt på 80-tallet, her er lag på lag med gamle plakater og her er folk som skynder seg fra den ene gaten til den andre. Man stopper ikke opp i Lehne-småttet, det er trangt og smalt. Kanskje 1,5 meter i bredde. Det er riktignok to grupper som stopper her, de som henger opp plakater for kulturarrangementer, og de som må urinere en sen lørdag kveld og ikke tar seg bryet med å nå et mer naturlig sted å gjøre fra seg på. Ellers skynder folk seg gjennom.

Her er det ikke lett å stå og fotografere. En voksen mann kan ikke være for lenge her i gangen før man reagerer. Jeg har prøvd å være kort. Dette er ikke noe livsverk, men etter hvert så jeg at jeg har vært i smuget hvert år. Etter hvert prøvde jeg å gjøre det systematisk, og fotograferte når det var arbeidernes dag, det årlige maraton-løpet, noen ganger på sommeren og noen ganger på vinteren. Plutselig var det gått ti år. Siste gangen var høsten 2014. Nå er folk så oppmerksomme på fotografer, og ser ikke forskjell på en som tar dokumentarbilder eller kunstfoto. Folk mener de har rett til å gå i fred i det offentlige rom.

Gatefotografi har en lang tradisjon, nesten fra fotografiets begynnelse. Gatefoto er en sjanger som ikke bokstavelig betyr at man tar bilde av en gate, men mer av mennesker i det offentlige rom, av små og store bevegelser. Man fanger kanskje litt av tidsånden. Det begynte i Paris da folk på 1800-tallet fikk mer tid, det ble utekafeer, liv rundt boder og folk som flanerte – de gikk i gatene og så på livet. Nå hadde man fritid. Utviklingen av kameraet gjorde det samtidig mulig å fange dette livet. Det er mennesker i byrommet eller andre offentlige steder som er kjernen i denne sjangeren. Det er det som gatefotografi. Utviklet og gjort berømt av menn som Eugène Atget og Henri Cartier-Bresson. De har etterlatt seg en skatt av bilder fra mennesker og deres miljø.

Lehne-småttet er 32 meter langt, alt etter hvor man måler – og binder Grønnegata og Storgata sammen. Det første huset på eiendommen kom i 1818, og da anlagt på det som beskrives som en øde tomt ved Strandgaten. Et smått brukes for smug i Tromsø, visstnok fra da byen var influert av Frankrike, byen kalles også for Nordens Paris. Dette fordi damene her i sin tid gikk så pent kledd, som i Paris. Ellers er ikke byen særlig lik Paris.

Her har jeg altså fotografert i ti år. Ansikter, figurer, graffiti, plakater og en kaffekopp. Noen rett opp i ansiktet, andre bakfra, en som står og pisser med matpakken fra grillkiosken stående ved siden av. Pisse-smuget kaller noen smuget.

Det har vært en utvikling for meg også. Fra å stå litt beskjemmet og ta bilder av folk på avstand, har jeg fått utvikle meg til å tørre mer. Ulike teknikker har jeg prøvd ut, en og annen kjentfolk har kommet forbi – dette er en liten by. Da har jeg bare latt som ingenting, sett på plakatene, bare hilst på og gått videre. En gang ble smuget offentlig stengt, det hadde vært snøras fra taket som stengte av og sperrebånd ble satt opp.