, , , , ,

Leica-liv

Jeg startet med fotografering for lenge siden, dengang film var eneste mulighet. Valgfag foto på ungdomsskolen var film og framkalling i mørkerom. Det var ren magi å se bildene av klassekamerater komme fram på et papir liggende i et kar med vann og fremkallerkjemikalier. Senere kjøpte jeg mitt første kamera, et Nikon F3. Det er et klassisk pressekamera uten autofokus. Drømmen var å bli en klassisk fotojournalist med Leica m6 og verden for mine føtter. Men dette kameraet var så sinnsykt dyrt, at et godt Nikon fikk duge. Det ble timer i mørkerommet, og læringskurven var slakk. Etter hvert ble det jobbing i studentavis, nå fremkalte man filmen, men scannet den inn og behandlet i de første versjonene av Photoshop. Mener jeg begynte i Photoshop 3 som var den første for Windows.

I 1999 samlet jeg noen bilder i en portfolio (papirbilder altså) og gikk til de to avisene i Tromsø. Da fikk jeg innpass hos Nordlys og fotograferte som vikar der i tre år. I denne perioden kom overgangen til digitale kamera, vi gikk fra fremkalling til minnekort. I presseverden var dette en revolusjon, det gikk raskere, under vanskelige lysforhold hadde man bedre kontroll på resultatet og siden har veien vært digital. Min Nikon d90x ble byttet ut med mer og mer avanserte digitalkamera, det ble mer og mer utstyr, flere og flere knapper, større og større menyer å styre på. Så kom det filmmuligheter og man ble en multimediemaskin.

Oppi dette har jeg ikke hatt plass for en Leica, det ble med drømmen. I mitt virke som fotograf har jeg heller ikke kunnet forsvare det økonomisk, jeg er oppdragsfotograf og der er det digitale kamera som gjelder. Men noen ganger blir trangen for stor, og en dag hadde jeg fått nok, jeg kunne ikke unngå det uungåelige og plutselig hadde jeg avtalt et kjøp av en Leica M6 fra 1986. Tenk det, et kamera som fungerer prikkfritt i dag som er 29 år gammelt.

Nå er første filmen framkalt og jeg kommer tilbake til innholdet i neste post. Altså, det første bildet tatt måtte ikke bli av meg selv, men det ble det. I fremtiden handler det ikke om meg, ikke om kameraet, men om bildene.